Woody Allen har begått enda en film. Spennende? Rutine? Uengasjerende? Han har siden tidenes morgen begått mer eller mindre en film i året. Begynner det å bli litt slitt? Må man være Allen fan for å like Midnight in Paris?

Tja.
Jeg ER i utgangspunktet Allen fan, men tror nok aspekter ved denne filmen kan appellere til den gjengse kinoganger. Blant annet fordi den har et element av gjenkjennelse i det å drømme seg vekk. Hvem har vel ikke hatt en fantasi om å sitte på cafe med sine kulturelle idoler/forbilder og få annerkjennelse av samme idoler/forbilder for egen brillianse? Det er også et ganske klassisk dilemma som legges frem. Satse alt og følge ens drømmer, eller “selge sjela for penger/trygghet”. Jeg skal ikke røpe hva hovedkarakteren gjør i dette tilfellet…

Filmen er umiskjennelig Allensk gjennom hovedkarakteren. Dette er for meg et av ankepunktene med filmen. Owen Wilson prøver så hardt å være Woody Allen at jeg føler flere av scenene blir i overkant uekte. Det føles ikke naturlig. Dette er ikke Wilson som spiller en rolle, men Wilson som spiller Allen slik han ville spilt rollen selv. Det er jo en problemstilling godeste Allen har slitt med en stund nå. Det finnes ikke skuespillere som bekler hans roller slik han selv gjorde det i tidligere produksjoner. Jeg må også innrømme at den godeste Owen Wilson faller litt gjennom i en slik relativt seriøs rolle. Han klarer seg fint i de lettere scenene, men det er vanskelig å bli skikkelig engasjert i de mer dramatiske delene av filmen.
Musikken og stemning generelt i filmen er også kjennetrekk ved Allen som går igjen. Dette funker bra også i denne filmen. Og ikke minst Paris som bakteppe for handlingen. Man kan vel si at byen spiller en av hovedrollene slik som New York og London har gjort i tidligere filmer fra Allen.

Jeg føler også at den godeste McAdams er bortkastet i en rolle som ikke har mye kjøtt på beina. Pappfigur. Det finnes dog andre finfine biroller som Kathy Bates, Corey Stoll og Michael Sheen. Herreminhatt hvor jeg har lyst til å gi Sheen sin rollekarakter en på trynet. Effektiv bedrevitende klyse.

Alt i alt en underholdene film som ikke holder på din oppmerksomhet lenge etter at du har forlatt kinosalen. Bedre tidtrøyte enn mye annet på kino i disse dager, men det er selvsagt bare min oppfatning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Definitivt!

Jeg er en nordmann som ikke er født med ski på beina. Derfor er det selvsagt at jeg har et nyttårforsett om å lære meg å gå på bortoverski. Man er da norsk og skigåing er vel noe av det alle nordmenn burde om ikke være flink til, i allefall beherske slik at man befinner seg i en posisjon hvor man kan lære eventuelt avkom det grunnleggende når den tid kommer. Dessuten fikk jeg ski til jul for et par år siden og kan telle på en hand hvor mange ganger de har blitt brukt.

I så henseende har det seg slik at jeg har inngått en avtale med ei venninne som av forskjellige årsaker ikke heller er veldig flink til å stå på bortoverski. Avtalen er som følger; for hver gang hun blir med meg og står på bortoverski, skal jeg bli med å stå på snowboard (dette behersker hun, jeg derimot har ikke så mye erfaring med dette heller). Bra avtale for hvem sier du? Njoa.

Vår første tur ut (av mange?) var i går og reisefølget besto av en aldrende tyrker (66 år), en ung amerikaner (10 år), samt et vennepar omtrent på vår alder (i vår beste alder). Ingen med veldig mye skierfaring (med unntak av min venn fra Sandnes som viste seg å være en habil skigåer! Hvem skulle trodd?!).

Så vi satte oss på bussen fra Oslo og ut i marka sammen med en betydelig mengde andre skigåere denne søndagsformiddagen. Entusiasmen og spenningen lå som et ekstra hudlag utenpå eh, noen av oss. Jeg personlig var ekstremt klar for utfordringene jeg visste ville komme. Min venninne var en smule mer avmålt, for ikke å si apatisk til hele greia.

Det første vi gjorde når vi kom ut til starten på løypa var å smøre skia. Jeg hadde selvsagt ikke tenkt på slikt, men sendte da en panikksms angående temaet til min venn som jeg regnet med var såpass flink til å forberede seg at han hadde tenkt på dette. Han sviktet ikke. Det ble nevnt noe om hvor store områder av skia som skulle smøres eller noe. Jeg hørte ikke så godt etter på akkurat dette.

Ute i løypa gikk det så det suste spør du meg. Mulig alle de andre skigåerne som freste forbi oss vil se litt annerledes på det. Vi gikk lang lang rekke og med unntak av noen fall her og der klarte vi oss utmerket første halvdel av turen. Selvsagt var det litt ploging og selvsagt var det noen styggere fall i de brattere partiene, men ingen skader verdt å skrive hjem om. Det hjelper å rope ut at du er Rogalending når en ulykke er nært forestående, mye sympati og forståelse å hente! Smøringa kom godt til sin rett i både oppoverbakke og for så vidt i nedoverbakke. Vi hadde smørt såpass tykt på at min venninne faktisk kunne gå sakte ned en av bakkene uten fare for liv og lemmer. Og uten fare for å opparbeide seg noe som helst fart. Mulig noen vil se på dette som en smule feigt og kjedelig, vi syntes det var passende for ferdighetsnivået. Det gikk selvsagt litt raskere etterhvert som smørningen begynte å bli tynnere under skia. Dette falt for min del beleilig sammen med at vi muligens tok noen små feilvalg hva retning angikk og endte opp med å gå lengre partier rett opp. Setemusklene og triceps fikk kjørt seg og jeg var innom tanken å ta av meg skia, legge meg i fosterstilling i den myke puddersnøen på sida av løypa og gråte. Slippe ut alt på en gang. Jeg vet ikke om det var stolthet, stahet eller 10 åringen som gikk rett bak meg som hindret meg i å gjøre dette, men jeg gjorde det altså ikke.

Det skal jeg egentlig være ganske glad for. Etter disse oppoverbakkene som føltes som en real femmil for min del, i realiteten var det vel snakk om ca 300 meter ispedd noen små nedoverbakker og flate partier, var det to magiske kilometer nedover mot Sognsvann. Hoi hvor det gikk. Relativt sakte. Nedover.
Jeg vet ikke helt hva det var, men mistenker at det har en sammenheng med konsekvenstenkning hos en mann i slutten av 20 årene og ferdighetsnivå på samme individ.

Da vi nådde Songsvannløypen var det brått slutt på morroa. Herfra og inn, som heldigvis ikke var så langt, ble vi gående i kø. Tetthetsgraden av mennesker steg med 150 % og jeg hadde en nestenulykke med ei lita jente på 6-7 år. Jeg holdt på å kjøre henne ned. Det var hun som trøstet meg etterpå dog, så det ordnet seg.

Alt i alt en vellykket første tur ut i vinternaturen for oss og vi satser på gjentakelse i nærmeste fremtid.

PS
Har jeg vondt i muskler jeg ikke ante fantes dagen derpå?

Det kan du skrive et langt brev og poste på at jeg har!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En liten oppsummering av hva jeg har fått med meg på Film Fra Sør (så alt for få filmer egentlig, men slik er det av og til):

Sons Of Cuba
Dokumentar som følger unger som trenes til å bli boksere. Det hele kuliminerer i et U-12 mesterskap hvor de skal delta.

Veldig engansjerende dokumentar. Mye følelser som kommer frem. Man kommer veldig tett innpå det daglige livet på Havanna bokseskole. De ungene som følges her er en veldig engasjerende gjeng. Man blir følelsesmessig involvert så det holder. Så unge, men alikevel så voksne for alderen. Det kan vel ikke være heldig? Mye press på dem. Forventningene bygges opp av alle rundt dem. Store og staute meg felte en tåre og to for disse fantastiske unge menneskene.

Leos Rom
Handler om Leo som finner ut at han er homofil midt i 20 åra og den påfølgende knotete veien ut av skapet.

Dette er for meg en film hvor det å se på noen føle tar litt overhånd og det blir kjedelig. Den første halvdelen er bra. Vi får innblikk i Leos situasjon og hvordan han prøver seg frem sakte men sikkert. Samtidig møter han ei tidligere venninne fra barneskolen som er veldig deprimert. Her får vi noen fantastiske scener hvor han lar sin nysgjerrighet styre og tar med seg en mann hjem. Begge disse historiene går videre i filmen og det blir veldig mye følelser etter hvert. Type kamera flytter seg sakte inn på karakteren som sitter og føler et eller annet. Det mulig at min oppflaskning på vestlig film (les Hollywood) med handling som beveger seg relativt hurtig fremover spiller inn her, men jeg synes at det blir kjedelig etter en stund. Ja, jeg forstår at han føler det og det. Og ja, jeg synes han er flink til å få frem at han føler det og det foran kamera. Men, det blir så stillestående og kjedelig at jeg mister interessen og bare venter på at filmen skal komme seg til og rundt neste sving i handlingen.

Oktober
Kjedelig film om det å være en kald mann. Fint lite mer å si om denne egentlig. Jeg tror faktisk jeg sovnet ved et par anledninger. Ikke alle filmer er like egnet for meg ser det ut som. Det narrative må bevege seg litt hurtigere fremover for min del.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var med en stor dose nostalgi og en ikke rent liten dose skepsis jeg gikk på kino for å se Predators. Hadde jeg et vagt håp om at Rodriguez ville gjøre det samme som Cameron i sin tid gjorde for Alien serien? Ja, jeg hadde nok det. Desverre viste det seg selvsagt at skepsisen fikk boltre seg og bli et firehodet monster som rev nostalgien i minst fire biter. Makan til forutsigbart klisjeepreget møll.

Et av de største problemene til en film som dette er at Predatorene er allerede veletablerte skikkelser og du som seer vet hva som kommer. Her svikter filmen totalt. Noe nytt må komme, nye vrier eller egenskaper ved Predatorene, bakgrunnshistorie, våpen, et eller annet. Men det får vi ikke. Her kokes det suppe på Predatorbein eventuelt menneskebein og forventer at man skal sette seg til bords og late som om man spiser biff (eller hva enn man måtte ha som favorittrett). Det blir aldri skremmende.
Et annet minus er at du får ingen som helst sympati med karakterene. Du gir blanke i om de blir drept eller ikke. Enda mindre skremmende. Og jeg er lettskremt.

Det er også ganske imponerende hvor flinke filmlagerne er til å misbruke skuespillertallent. Adrian Brody som tøff boleleiemorder som bare tenker på seg selv anyone? Laurence Fishburne som komplett bortkastet “survivor-who-knows-how-to-kill-them-without-really-helping-at-all”? Men han lagde suppe da… Vi har flere skuespillere her som normalt skulle kunne gjøre en habil jobb og engasjere, men neida/niks/nope/nada/njet. Uengasjerende.

Musikken er tragisk fra ende til annen. Feilplassert pompøsitet (?).

Det er også generelt for lyst i jungelen de hopper rundt i. Få ting er skumle i dagslys!
Det var også for lite salt på popcornet. Det var bare rett og slett en slik kinodag.

Størst spenning oppsto før filmen da vi bestemte oss for å spille reklameleken. Dette var et nytt bekjentskap for meg og gikk ut på at man plukker hver sin reklame og den som sitter igjen med den siste før filmen begynner må spise kinobilletten. Spenningen var til å ta og føle på.

Jeg tapte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok.
First the obligatory excuse for not beeing very active on my blog the last month or so. It´s been a busy time for me workwise, and with an above average interest in the World Cup and so on. Excuses excuses, I know.
Anyhow I just saw “Charlie Bartlett” from 2007 and it´s a movie that kinda puzzled me and remindend me of something.

It´s a high school fairytale coming of age kinda film. With some considerable tallent, acting wise, involved. Mainly Robert Downey Jr, Hope Davis and the up and coming Anton Yelchin.

The movie goes from very facinating and original to standard and predictable in the blink of an eye. That is actually quite frustrating about this movie. The same can be said about the acting. Some scenes are inspired and a thrill to watch, others are totally uninspired. Same goes for the characters, facinating and boring at the same time. That is in itself an achivement. You´re facinated and bored while watching on.
I am a big fan of the movies from which this one takes it´s inspiration. The eighties high school movies coming from the likes of John Hughes (”Ferris Bueller´s day off” a natural reference). This movie isn´t quite in that league, but it is watchable.

But what this movie reminded me of was one of the best tv-series not produced by HBO I have ever seen. “Huff” (2004-6) by Showtime featuring a young Anton Yelchin. Yeah that is a very subtle link I know. This series was so good. It was like you were a fly on the wall in a everyday family with considerable problems. Sounds like a dime a dozen you say? It wasn´t. The acting was so good you believed in the emotions they were trying to display to the viewer. I actually cried and laughed with them. And I am not that easily moved.
The first scene of the whole series starts with a patient of the main character, who is a psychologist, blowing his head off. This episode follows the main character and his family through some turbulent times. The characters are so well developed, the relations between family, in-laws and so on are absolutley believable. There were a lot you could relate to. There´s no big star names amongst the actors in the series just very reliable performers. Which gives the series the neccesary authenticity. Shame it just got two seasons. But they managed to give it a ok ending as far as I can remember.

So I hereby recommend “Huff” with all the enthusiasm I can muster through a blogg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Iron Man var en kjempesukssess og selvfølgelig kommer det da en oppfølger. Det ville vært finansielt uklokt å ikke lage en oppfølger.

Den største fordelen IM2 har er nærmest sagt selvfølgelig Robert Downey Jr. Han ER Tony Stark/Iron Man. Dette er vel den rollen Downey Jr ble satt på jorden for å spille. Hans rolletolkning er en fryd å se på. Jeg vurderer å omdøpe bloggen min til “jeghyllerrobertdowneyjrblogg.com” for å hedre denne mannen. Hvor mye heder er det egentlig sier du? Godt spørsmål. Lar det ligge for nå.

Når det er sagt har filmen ikke mye annet som fenger. Den er tidvis morsom men kjedelig. Jepp, det er jo en prestasjon i seg selv. Filmen er aldri engasjerende. Et stort problem for superheltfilmer er det faktum at du vet at helten seirer til slutt. Det krever mye for at man faktisk sitter engasjert og “heier” på helten og håper at han ikke blir drept av skurken. Dette elementet føler jeg svikter totalt i denne filmen, ikke et sekund synes jeg det er spennende å se på all actionen og all nød heltens kvinne befinner seg i.

De har også byttet ut skuespilleren som spiller James Rhodes sidekicket til Iron Man. Fra Terrence Howard til Don Cheadle. Det er ikke essensielt, men for min del er det et slikt lite irritasjonsmoment som bidrar negativt for helheten. Her kan vi også inkludere en Scarlett Johansson som har en rolle som er helt pappfigur. Utelukkende med for å vise hvor sexy hun kan være. Og Gwyneth Paltrows rolle Pepper Potts, har heller ikke så mye kjøtt på beina. Det blir bare for tynt. Og for å oppfylle politisk korrekt kvoten spilles Nick Fury selvsagt av Samuel L. Jackson. Seriøst. Tidenes med overbrukte skuespiller nå også som en hvit mann. For alt i verden Jackson har gjort sine kule ting han, men dette blir bare feil. Og all dialog Nick Fury lirer av seg i filmen er potensielle kalkunvinnere. Jeg foretrekker nesten David Hasselhoffs versjon fra tv-filmen Nick Fury: Agent of Shield fra 1999. Og den er fæl.

Et lite lyspunkt er Sam Rockwell i rollen som Justin Hammer. Selv om også hans karakter er ganske A4 gjør han så mye som mulig ut av det. Flere av de morsomme scenene i filmen inkluderer hans karakter. Et annet lyspunkt er Iron Man drita. Morsomt. Primitivt, men morsomt.

En annen ting jeg føler svikter her er showdownen mellom skurken Ivan Vanko (i skikkelsen til Mickey Rourke som gjør en helt ok innsats) og Iron Man på slutten. Det er en uskreven regel at dette skal være det feiteste oppgjøret i hele filmen og det er det på ingen måte! Nerden i meg er skuffet.

Alt i alt føyer denne filmen seg inn i rekken av regissør Favreaus intetsigende filmer ganske så blottet for særpreg. Samlebånd. Samlebånd. Samlebånd. Skuffende. Skuffende. Skuffende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har nettopp sett ferdig denne lille perlen av en film! Ryan Gosling må da virkelig være noe av det mer talentfulle som har kommet fra andre siden av Atlanteren de siste 10 åra. Fantastisk prestasjon i denne filmen.

Plot:
Lars er en unormalt sky mann som finner ekte kjærlighet i en sexdukke han bestiller på nett. Alle tror han er gal, men samfunnet rundt han aksepterer det og hun blir en del av hverdagen deres.

Dette er en fantastisk varm og god film. Temaet er egentlig ganske mørkt og filmen er lagt til et kaldt vinterlandskap som ikke innbyr til farger og lett stemning. Men det er mye humor og varme her. Dette er en av de filmene hvor du føler at du er flue på veggen og blir invitert inn i noens liv, og man reflekterer ikke over at man ser på en film mens det står på. Så bra skrevet er det, så bra er skuespillet, så bra er musikken som supplerer de levende bildene perfekt. Imponerende. Å faktisk bli rørt til tårer av et forhold hvor den ene er en dokke gjør noe med en voksen mann. Alle elementene som må være til stede for at en film skal fungere perfekt, er til stede i disse drøye 100 minuttene filmen varer.

Dette mesterverket kommer fra en regissørdebutant av alle verdens ting. Godeste Craig Gillespie har siden gått videre til å regissere midt på treet “Mr Woodcock” og den fantastiske serien “The United States of Tara”. Så med andre ord litt blandet frukt fra denne karen.

Jeg er litt tapt for ord videre her. Dette er en av de filmene som fester seg og blir værende i bevisstheten en god stund. Anbefales på det varmeste!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok, hvorfor ikke prøve seg på en anmeldelse av en livekonsert?
Fordi jeg ikke kan ta i et musikalsk instrument uten å miste rytmen, sier du? Fordi jeg synger som en kråke som covrer Neil Young? Eller fordi jeg synes at noteskalaen er helt irrasjonell? Vel, dette er gode poenger og jeg skal ikke gi en anmeldelse av konserten. På oppfordring fra en venninne (sansynligvis den eneste som leser bloggen min av og til) skal jeg gi et referat.

Så over til kvelden i går.

La meg først si at jeg på ingen måte var i noe konserthumør i går. Jeg var trøtt og sliten etter en stressende arbeidsuke, for mye trening (to treninger denne uken! Vi snakker ikke om en toppatlet her) og quiz. Jeg gikk ved hjelp av egen maskin til Rockefeller, noe som viste seg å være den berømte dråpen som får det til å flyte over for beina mine. De gjorde allerede vondt i det jeg entret lokalet. Etter omtrent 2 minutter stående på gulvet er det selvsagt tid for ryggen å gi beskjed om au au. Det fylles opp med folk og jeg blir dyltet borti i hytt og pine. Jeg vet det må aksepteres at intimsfæren blir mindre på mange konserter, men min sinnstemning tilsa bare ikke at jeg orket det. Så når vi nærmer oss oppvarminga til Band Of Horses (som Tyler Ramsey gitaristen i bandet står for selv) var jeg klar for å ta en Michael Douglas i Falling Down.

Det er mulig jeg lot humøret gå litt ut over oppvarmingsakten. Det var noe av det kjedeligste jeg har hørt på lenge. På dette tidspunktet begynte jeg å revurdere om jeg egentlig likte Band Of Horses noe særlig, eller bare skulle anse pengene brukt på billett som tapte og gå hjem. Jeg har tross alt bare en plate av dem.

Men så entret bandet scenen og jeg tenkte at jeg får gi dem noen sanger til å overbevise.
Og det gjorde de. En venn av meg mener at de er flinkiser og det kan godt være, men da skjulte de det bra. Ved flere anledninger tullet de det til for seg selv, de måtte starte en sang på ny og var ikke samkjørte på hvilken sang de skulle spille, dette var egentlig bare sjarmerende og bidro til en mer avslappet steming. Det er ingen tvil om at de er proffe og de taklet slike små forstyrrelser veldig bra.
En ting som overrasket meg litt var hvordan de faktisk hørtes ut live. Jeg hadde vel forventet meg et litt mer nedtonet lydbilde, men det var ganske så røff og tøff sound. Cease to Begin, som mange av sangene var hentet fra, er en flott plate som virkelig får det lille ekstra snertet live. Det var trøkk, energi og innlevelse. Vokalist og frontmann Ben Bridwell tok seg til og med en tur ned til publikum på en av sangene. Morsomt.

Dessuten er det kult at bassisten ser ut som han skal rane Wells-Fargo ekspressen i 1899, tangentmannen er feit og flink, trommisen kunne banket meg opp med lillefingeren, vokalisten ser ut som en uteligger og gitaristen tok tidsmaskin fra 60-tallet for å rekke konserten.

Så, vel hjemme igjen med hovne knær kan jeg konkludere med at det var verdt turen og pengene. Band Of Horses leverte varene og jeg kan legge meg fysisk utslitt, men psykisk tilfreds.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva sier du til en midt på treet Tim Burton film?
Greit nok? Synes alltid filmene hans var litt for mørke og skumle? Herregud hva skjer?

Midt på treet er nettopp hva Alice In Wonderland er. Tim Burton filtrert gjennom Disney’s barnevennlige øyne. Tenk potensialet hvis han hadde fått frie tøyler? Tenk Alice i en Batman setting. Potensialet er der. Man får inntrykk av at Disney’s klamme hender har styrt litt for mye av den kreative prosessen.
Filmen ser ut som en syretripp greit nok, men tror den fungerer mye bedre for de som faktisk har tatt syre på forhånd. Historien er velkjent. Derfor er man avhengig at de andre elementene engasjerer i stor nok grad for å holde på interessen. Musikken er her lett gjenkjennelig som Danny Elfman, men til og med den blir forutsigbar og kjedelig. Dette er en av de få gangene jeg kan si at Burton rett og slett blir kjedelig. Og ja, det er veldig forstyrrende med en Johnny Depp som ser ut som Madonna etter et lite uhell med sminken.
Et annet problem er at det er for mange karakterer i filmen og de blir dermed lite brukt og virker ufullstendige. All engasjement forsvinner, du bryr deg rett og slett ikke om Alice klarer å ta livet av The Jabberwocky eller om hun selv dør… Og når søte lille Alice ikke engasjerer har filmen et stort problem.
Jeg så filmen i 3D og i motsetning til Avater fungerer det høyst middelmådig her. Opptil flere ganger er det mer forstyrrende enn interessant.

Så hva kan sies som er positivt for i det hele tatt å forsvare en midt på treet følelse. Vel, det er en Tim Burton film. Og en Burton light er flere hakk over de fleste andre light versjoner. Du finner alltids noe interessant her. Jeg likte blant annet teselskap scenene med “Mad Hatter” og de minst like “Mad” kaninene. Så alltids noe å hente ut av filmen, men skuffende lite i forhold til forventningene med tanke på at det er Tim Burton.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er selvfølgelig en film som det stilles forventinger til. En institusjon i britisk litteratur som skal få en “face lift” med betydelig tallent med på laget. Regissør Guy Ritchie bak kamera og masser av tallent foran kamera i Robert Downey Jr, Jude Law, Rachel McAdams samt Mark Strong som ond og stormannsgal.

Robert Downey Jr er etter hvert blitt en superstjerne og “box office hit” garantist. Han har gått fra karakterskuespiller med selvdestruktive tendenser til stjerne uten å egentlig forandre på sin tilnærming til yrket. Noe Iron Man og nye Sherlock Holmes er gode eksempler på. Downey Jr er karakterene han spiller, noe som gjør filmene mer interessante enn de ville vært uten hans medvirkning. Det er aldri kjedelig å se han på det store lerretet, du vet at han bringer det lille ekstra som bare de aller beste kan. Denne mannen slutter ikke å overraske. Et ubestridt tallent.

Når det gjelder nevnte Sherlock Holmes synes jeg den skuffet i den forstand at manus er syltynt. Mye penger brukt på andre ting forskyver det som burde ha fokus, historien. Og jeg er litt usikker på selve konseptet med at Sherlock Holmes skal “moderniseres”. Den største muskelen til Holmes er gått fra å være hjernen til biceps/ triceps (eller hvilken som helst annen muskelgruppe) noe som ikke er ideelt. Noen ting bør forbli litt trauste og erkebritiske fordi det er der sjarmen med det ligger. Litt som det faktum at britene kjører på venstre side av veien, ikke bruker samme målesystemer som oss, har pints osv… Samspillet mellom nevnte Downey Jr og Jude Law derimot er utmerket og du skal ikke se bort i fra at det vil komme oppfølgere med tiden. Det kan selvsagt funke det, men da bør manus plasseres i hovedsetet.

Det faktum at Guy Ritchie har regissert denne filmen føler jeg i alt for stor grad forsvinner i storproduksjonen som omfavner filmen. Jeg hadde kanskje forventet litt mer særpreg, men en regissør skal også tjene sine penger og må vel kompromisse av og til. Med mindre du er en av de virkelig store, noe Ritchie har bevist med de senere produksjonene sine at han ikke er.

Konklusjonen er vel at dette har blitt en ganske mainstream underholdningsfilm med masse muskler, men uten noe særlig hjerne og det burde etter min mening en Sherlock Holmes film ha.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende